Ole Bernhard Larsen forlot 350 kolleger i banken for å være med å bygge Dealflow. Underveis ble AdminFlow til. Vi tok en prat om gode pitcher, gründere og hvorfor integritet alltid slår rask gevinst.

Da et lite selskap fra Startup Lab nylig skulle pitche for Dealflow, gjorde de noe uvanlig. De hadde hentet satellittbilder fra Den europeiske romorganisasjonen, zoomet inn på taket til Ole Bernhard Larsen og slått fast at han nettopp hadde lagt nytt tak.

Det stemte.

«Da ble jeg jo imponert», innrømmer Ole, daglig leder i Dealflow. Selskapet bruker AI til å se ned på hustak fra verdensrommet, forutsi hvor lekkasjene kommer og selge dataene videre til forsikringsselskaper. Det er den typen øyeblikk han lever for – når noen er så godt forberedt at det går troll i ord. Og han vet hva han snakker om: Dealflow får inn flere hundre pitcher i året.

Fra 350 til 4

Ole er bergenser, født og oppvokst. I 18 år jobbet han i Skandiabanken før han ble spurt om å være med å starte Dealflow, rundt nyttår 2017–2018. Over natten gikk han fra en arbeidsplass med 350 ansatte til én med fire. «Det er en annen stamme», ler han – men han har aldri sett seg tilbake.

Dealflow hjelper selskaper i tidlig fase med å finne investorer og egenkapital, slik at de kan vokse. I dag spenner investorene fra helt vanlige folk til de tunge navnene i Finansavisen. Den vanligste? En kvinne eller mann rundt 40.

For oss i AdminFlow er historien ekstra kjær, for vi ble til nettopp her. Etter hvert som selskapene Dealflow jobbet med fikk mange aksjonærer, ble det rotete – excel-ark og servietter. Svaret ble et administrativt verktøy de tegnet opp på en tavle. Først brukte bare selskapene det; det fantes ingen innlogging for investorer. Men det ballet på seg. «Til slutt var egget større enn moren», som Ole sier. AdminFlow ble et eget selskap, og Dealflow har vært aksjonær siden starten.

Det er alltid teamet

2025 var et tøft år for hele bransjen – folk har mindre penger, og ting er dyrt. Men mot slutten av fjoråret snudde det, og de første månedene av det nye året leverte Dealflow positive tall igjen. Et av casene Ole trekker fram er Northern Playground i Oslo, som nylig hentet ti millioner i en lukket runde. En hyggelig krøll: de er AdminFlow-brukere, noe Ole først oppdaget da han fikk en ryddig PDF av aksjeeierboken i retur.

Hva ser de etter i en pitch? «Det er teamet som er det viktige», sier han. «Selv om det høres ut som en floskel.» En knallgod idé uten de rette folkene er verdiløs. De vanligste tabbene er prising og urealistiske forventninger – mange bommer på hvor interessert resten av verden faktisk er. Et rødt flagg dukker opp når man begynner å telle nuller: et selskap stiftet forrige måned med ni nuller i verdivurderingen? Da takker de pent nei.

Og så er det de spesielle. Som gangen noen pitchet en innretning for å sette inn kontaktlinser, formet omtrent som to spisepinner. «Jeg har brukt linser i mange år og aldri følt behov for å stikke en pinne inn i øyet», konstaterer Ole tørt.

«Vi vil heller tape penger enn å lure noen»

Hvis det er én ting Ole vender tilbake til, er det integritet. Faren hans var tydelig: Du skal aldri lure noen. Det har blitt selskapets ledestjerne. Dealflow sitter med to hatter – de tjener penger på at folk investerer, men må samtidig passe på at investorene vet nøyaktig hva de putter pengene i.

«Vi vil heller tape penger enn å lure noen», sier han. Det finnes mange anledninger til raske kroner, men sitter magefølelsen feil, avstår de. Til nå har over en milliard kroner gått gjennom Dealflow – mot kanskje fem millioner det aller første året.

Rådet til dem som lurer på om de bør hoppe, er enkelt: Få med deg to gode venner du stoler på, og gi alt. Men tør å gi deg i tide. De aller fleste lykkes ikke, så test ideen først. «Prøv alt du kan i åtte måneder», sier han. «Vil ingen ha det, må du innse at dette ikke var det du skulle drive med.»

Tre hunder og en e-post klokka ett

For all kapitalen som flyter gjennom, er Dealflow et lite og menneskelig sted. Tre ansatte, pluss en delt compliance-ressurs – og tre hunder. Av og til er det like mange hunder som folk på kontoret. Et sted i en ansattavtale Ole en gang leste, sto det nederst at vedkommende var «forpliktet til å ha det gøy på jobben». Litt teit, kanskje, men et viktig poeng: i det øyeblikket man slutter å trives, orker ingen en jobb der det tikker inn e-poster klokka ett om natta. (For det gjør det. Og man svarer.)

Samtidig har årene gitt ham perspektiv. På fredager er han borte, og mobilen legges vekk. Og når noe vokser seg stort i hodet, spør han seg selv: Om femti år, hvem husker egentlig det du irriterer deg over nå? «Ingen», konkluderer han. Jobben er viktig, men aldri det viktigste.